Retningslinjer for bruk av nettstedet movephysiotherapy.no med link til filmer med Tom Andersen

Formålet med dette nettstedet hvor våre filmer med Tom Andersen er publisert, er å formidle videre noen av hans tanker som et viktig og verdifullt bidrag på mange plan.  Materialet publiseres med tillatelse fra hans barn. Tillatelsen til den første publiseringen i 2011 fra hans enke og øvrige deltagere i filmene, videreføres. Alt som ligger på nettstedet er beskyttet av den til enhver tid gjeldende  Lov om opphavsrett til åndsverk –Åndsverkloven. Det betyr blant annet at det er forbud mot å publisere bilder og film fra nettsiden.  Videre er alt materialet innhentet, behandlet og oppbevart i overensstemmelse med kravene i personopplysningsloven.  Ved å ta i bruk nettsiden bekrefter du at du vil respektere gjeldende regelverk. En stor takk til Norsk Forening for Familieterapi  for økonomisk  bidrag  til klargjøring av filmene for publisering på nett. ©2019

Tom Andersen

TOM ANDERSEN

ble født 2. mai 1936 og døde 15. mai 2007. Han ble cand.med. i 1961, tok doktorgradeni 1978 og ble professor i sosialpsykiatri i Tromsø i 1981.Tom Andersen utviklet metoden «Reflekterende Team», som var inspirert av konstruktivisme og samarbeidsorientert, språksystemisk terapi. Hans spesialfelt var familieterapi (Wikipedia).

FILMEN MED TOM ANDERSEN

Gruppen som står ansvarlig for denne filmen er fysioterapeutene Ingeborg Hanssen, Berit Ianssen, Ingar Kvebæk, Alette Ottesen, Eli Rongved og Gudrun Øvreberg. Gudrun Øvreberg startet sitt samarbeid med Tom Andersen i 1973, mens resten av gruppen kom med etter hvert som vi tok videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi ved Øvrebergs fysikalske institutt i Harstad. I 1997 ga vi sammen ut boka Bevegelse, liv og forandring.


Vi ønsket etter hvert å lage en film med Tom Andersen. Faglige refleksjoner gjennom samtaler og samvær i mange år hadde hatt stor betydning for oss. Det ga mulighet til stadig å reflektere over egen praksis, samtaler, språk og de store spørsmål i livet. Å lage en film kunne være en måte å ta vare på noen slike øyeblikk og bringe noen av hans tanker videre på.

I arbeidet med å få finansiert et filmprosjekt, bestemte vi oss for å prøvefilme. Berit Ianssen og fotograf Eva Charlotte Nilsen dro hjem til Tom Andersen og hans kone Anne Hofgaard i slutten av januar i 2006. De snakket først sammen noen timer, Eva og Tom fant noen felles holdepunkt, før kamera ble satt opp på den ene siden av spisebordet. Tom satte seg på andre siden og filmingen startet med

Eva som samtalepartner. Etter hvert satte Berit seg sammen med Tom og deres samtale ble filmet. Senere ble Eva med på et seminar for familieterapeuter på Vettre i Asker hvor Tom skulle holde et foredrag. Eva filmet dette foredraget og Toms svar på spørsmål etterpå.

Tom døde i mai 2007. Vi bestemte oss etter hvert for å redigere det materialet vi hadde. Fordi vi på den tida var i gang med et stort filmprosjekt om fysioterapeut Gudrun Øvrebergs praksis, tok det tid å gjøre ferdig arbeidet med materialet om Tom.

Det kan være slik at når mennesker blir borte, blir essensen av hva de sto for tydeligere. I arbeidet med denne filmen har mange ark med det vi har skrevet til hverandre dukket opp. I ettertankens lys får de ny mening.

Etter at Eva og Berit var hjemme hos Tom, skrev han bl.a. dette til gruppen:

Alt avhenger av finansiering selvfølgelig, men jeg tenker på HVOR
filmen kunne taes opp: På fjellet utenfor Tromsø; på skitur hvor en
ser utover havet og hører havet; kanskje ha Stravinskis Salmesymfoni
som bakgrunnsmusikk. Og plutselig over bakkekammen der oppe
kommer det nedover en løper i friskt driv; Gudrun, som stopper og
slår av en prat!

Dessuten nede på Sørlandet (på vårt sommersted) ved de siste
klippene før Danmark, der vel både Terje Vigen og lorden dro forbi.
Hvor det går å snakke og se utover havet som ALDRI er i ro; det er
i stadig bevegelse og river tankene med seg. Like bortenfor kunne
alle dere andre pluss Gudrun sitte og pludre.

Bakgrunnsmusikken kunne være Bachs motetter eller noe langsomt
og stille av Arvo Pärt, f.eks Alina eller Psalom fra Litany. Jeg tenkte
også på 1. juni i Tromsø, der John Schotter og jeg skal «på scenen»
igjen, forhåpentligvis foran et akademisk, tvilende publikum.
Han utvider så mye av det jeg viser av film for tiden; ved hjelp av
tekster av særlig Wittgenstein, Bakhtin og Merleau Ponty.

I mitt samtale-arbeid legger jeg vekt på å holde meg til de uttalte
ordene, men vel og merke de ordene som jeg SER har en effekt
tilbake på den som uttrykker dem. Jeg tar aldri utgangspunkt i
uttrykkene om de ikke er fulgt av ord, og som sagt da er utgangspunktet
ordene. Jeg vil aldri si; du ser så trist ut etc. I hvertfall ikke i
det profesjonelle. Kanskje i det private overfor en jeg kjenner veldig
godt og som har tillit til meg. (Når vet en det?)

Jeg tar altså ikke utgangspunkt i følelsene i uttrykkene, selv om de
selvfølgelig alltid er der.

Etter møtet med Berit og Eva har jeg tenkt ganske mye, dessuten
gått på ski med mine barndomsvenner. Og da tenkte jeg, mens jeg
strevet i skiløypa, at dere rusker og løsner i de musklene som på
en eller annen måte henger sammen med pusten - gape, strekke,
dingle; dere går jo rett på pusten (følelsene). Dere går via «ytterkantene»
av pusten. Eller tar jeg feil?

Deretter tenkte jeg, kanskje jeg heller skulle ha arbeidet BARE med
dere? Det har vært ett av de mange tvilspunkter (Tom; Tomas –
tvileren, og/eller tvilling). I andre øyeblikk, har jeg tenkt at det var
bra å være litt bredt engasjert; kropp(ulike former for kropp) og
samtaler (ulike samtaler med samtaler).

Sånn er det.

Lev vel, eller så godt det går an!


PS! mitt andre navn er David (Tom David) som jeg fikk etter min
far. Aschehoug og Gyldendal (Store norske leksikon, 1987): David
– isralittisk konge. Han oppmuntret til harpespill. Ry som kriger,
bekjempet Goliat; brukte han ikke slyngen? Kom i motsetningsforhold
til kongen. Administrativ begavelse, men tradisjonen har
heftet seg ved hans krigerske og kunstneriske begavelse.
Navnet betyr (hebraisk) venn, elsket. Han regnes som forfatter av
mange salmer i Salmenes bok, og i Det gamle testamente.
Bristene i hans karakter er ikke prøvd holdt skjult.

Goliat; filisterkjempe som falt i kamp med den unge gjeter David.

Tomas (Tom, Tommy) gresk fra armeisk (tòmà) tvilling.
En av Jesu disipler, fremstilt av Johannes som tvileren.


Altså oppsummert; tviler, tvilling, elsket, krigersk, kunstnerisk, brister i karakteren

Lev vel alle sammen!

tom


Alle årene med Tom Andersen i samtaler og samvær ga oss mulighet til stadig å reflektere på nytt over egen fysioterapipraksis. I vår
praksis er kroppen og bevegelsene utgangspunktet, og vi bruker hendene våre i fagutøvelsen. Samtidig er samtalene en viktig og
naturlig del av behandlingstimene.

Kroppen blir forstått i en sammenheng av levd liv og eksistensielle tema berøres ofte som en naturlig følge av det. Den betydningsfulle
hånden som undersøker, arbeider, lytter og venter – har ikke et verbalt språk - et språk med ord. Likevel er kyndige henders språk
fast og sterkt.

I filmen plasserer Tom ord på linje med hender – ord som praktiske, meningsfulle uttrykk, i stedet for ord som noe abstrakt og intellektuelt.
På denne måten sidestilles hendenes språk med det verbale språket. Samtalene blir plassert inn i sammenhengen av alle kroppslige
bevegelser. Det blir da mulig å arbeide slik det kjennes naturlig – både å utforske strekken i kneet og samtale om det som kommer
– som fullverdig hver for seg, og i sammenheng.

I en kulturell kontekst hvor ord og akademisert språk har forrang, hjalp Tom oss til å holde fast ved den ikke-verbale siden av vår
praksisutøvelse. Han ga oss gjennom det mot til å fortsette og utvikle den håndverksmessige siden i faget.

Tom Andersen snakket ofte om foranledningen til å tørre å bli sittende i rommet slik man gjør i «Reflekterende Team».


Tidlig på 1980-tallet startet han sammen med Gudrun Øvreberg et arbeid som resulterte i boken Aadel Bülow-Hansens fysioterapi. De filmet først Aadel Bülow-Hansen i syv behandlingstimer med syv forskjellige pasienter og samtalene mellom Aadel, Gudrun og Tom i etterkant. Deretter ble alt skrevet ned og gitt ut i boks form. Dette var et grundig og tidkrevende arbeid – både å være tilstede i disse

timene og etterpå skrive ned alt som ble filmet. Det gjorde et dypt inntrykk på Tom hvordan Bülow brukte øynene og hendene og hvordan hun hele tiden fulgte med pasientens uttrykk – for å vite om, når, hvor og hvordan – hun kunne gå videre i behandlingen. Dette tok han inn i sin samtalepraksis ved å følge med uttrykk i en videre forståelse enn den verbale, og la seg rettlede av flere sanser enn hørselen.


Tom Andersen skriver bl.a. dette i

«REFLEKTERENDE SAMTALER» - min versjon:

(Kapittel i «Reflekterende samtaler gjennom 20 år» red. H. Eliassen
og J. Seikkula. Oslo; Universitetsforlaget)

Arbeidet med boken foregikk i perioden 1983 til 1986, og jeg tror
Bülow-Hansens følsomhet for det levende «smittet over» under
arbeidet og bidro til at det skjedde noe i
kroppen som gjorde at
enten eller
ble forlatt og både og fikk komme i dets sted, og det
gjorde at vi i mars 1985 var forberedt til å sette en idé ut i livet.
(forfatters uthevinger)

Denne ideen dukket opp første gang i 1981, under Milanogruppens
første sommersamling på Montisola i Iseo-sjøen i Nord-
Italia; hva var det som fikk oss til å forlate familiene og gå til våre
lukkede rom for å diskutere «intervensjonene» vi skulle gi dem?
Hva kom det av at vi ikke heller ble værende i rommet og at vi

snakket sammen i familiens nærvær? Kanskje det å følge vår måte
å diskutere situasjonen kunne ha verdi for dem?

Jeg nevnte ideen for Aina Skorpen som jeg da arbeidet med, men

vi våget ikke. Vi var redd, ja vi var vel temmelig sikre på at vi ville si
noe støtende eller sårende, dvs. snakke slik vi gjorde i de lukkede
rom hvor familiene ikke var til stede; «for en pratsom mann»...
«for en sta kvinne»... Det kjentes ganske ubehagelig å sitte i vårt
lukkede rom og snakke slik om familiene.

Men ideen ble altså sovende i tre og et halvt år til en torsdag
ettermiddag i mars 1985 da det sannsynligvis var en passe blanding
av tro og tvil, frykt og mot, og ubehag som presset på og ville noe
nytt.

Vi ønsker å takke alle som har gjort dette prosjektet mulig. NFFs faggruppe for psykomotorisk fysioterapi som ga økonomisk støtte til selve filmingen, Eli Rongved som satte oss i kontakt med fotografen og som fulgte opp dette arbeidet, fotograf
Eva Charlotte Nilsen som fikk så god kontakt med Tom, stilte gode spørsmål og filmet og redigerte dette arbeidet, til deltakerne på familieseminaret som samtykket til filmopptak, Jaakko Seikkula og Hans Christian Michaelsen for velvillig tillatelse til bruk av materiale
og til Neil Fulton for produksjon av filmen.

En varm takk går til Toms kone, Anne Hofgaard, som sammen med Tom åpnet hjemmet for oss i 2006 – og har gitt oss tillatelse til å bruke materialet til å ferdigstille denne filmen.

Til slutt en stor takk til prosjektgruppen for alle innspill, tålmodighet og tillit. Tom brakte oss sammen i en måte å arbeide sammen på
som har vist seg fruktbar og slitesterk.

Berit Ianssen
Prosjektleder

©2011